24. desember

Kjære mamma,

Det er ikke så lett å huske de ulike julaftenene fra hverandre, men jeg husker godt overgangen fra at du var her til at du feiret med Reidar. Den største forskjellen, utenom at du ikke var der, var gavene. De ble mye mer personlige og søte og nære, og det var alltid mange gode ord som fulgte med. Jeg satt veldig stor pris på de små kjærlighetserklæringene, og omtanken som lå bak alle de små og store gavene. Da vi snakket på telefonen kjente jeg at jeg savnet deg og gjerne skulle feiret julen med deg. Nå kommer snart Mynte og jeg for å feire, og det gleder jeg meg til. God jul!

Klem Katrine

23. desember

Kjære mamma,

Apropos luring. Det var en gang en skitur på over én mil som ble til knappe 4 km slik at Katrine fikk motivasjon til å gå. Vi gikk fra Sollihøgda og laaangt inn i skogen, og du lurte meg trill rundt helt til vi kom tilbake til bilen. Jeg gikk lykkelig uvitende, og du lykkelig vitende, om at denne turen kom til å være overkommelig. Og det var den jo, selv om den var lengre enn jeg trodde. Når jeg går tur med noen jeg merker at helst vil gå kortest mulig gjør jeg akkurat det samme mot dem. Og så håper jeg at en skikkelig engasjerende samtale vil få dem til å glemme tiden og alle skrittene.

Klem Katrine

22. desember

Kjære mamma,

For 8-10 år siden var jeg midt i den mest idealistiske perioden i mitt liv, og det å skulle drive med noe godt var veldig viktig for meg. Jeg utfordret deg på det mens vi snakket om hva jeg ville bli. Du og pappa gav ulike råd, og midt i det satt jeg og tenkte at jeg ville vie livet mitt til noe utelukkende godt. Du hadde et perspektiv jeg fremdeles synes er spennende. Du snakket om hvordan det er noens jobb å lage de aller minste tingene. Det er noen som lager den lille pakningen mellom ledningen og dusjhodet, til og med noen som har designet den og bestemt både farge og materiale, kanskje også regnet på hvor mye trykk den tåler før den ødelegges. Og innenfor alt dette bittelille kunne enhver finne noe å drive med. Alt vi aldri tenker over er det noen som har lagt sjela si inn i for å lage. Hver minste del. Da du sa det til meg den gangen var tanken bare et lite frø, en kuriositet, som sakte men sikkert har etablert seg i meg. Nå produserer jeg selv småting folk bare bruker og ikke tenker noe over. Remmer, smygstoler og såler. Så da ble det min skjebne, da. De små tingene. Utelukkende gode ting.

Klem Katrine

21. desember

Kjære mamma,

Da jeg var liten nok til at jeg måtte bades var det et lite drama i tre akter å skulle vaske håret mitt. For meg fordi jeg alltid fikk svie i øynene, for deg fordi det aldri bare var lett å gjøre noe så enkelt som hårvask. Men så fant du en fin løsning, å legge en klut i panna så ingenting rant nedi øynene mine. Badetiden var reddet. Jeg husker godt følelsen av kluten i panna og lettelsen når jeg slapp svien. Her om dagen fortalte jeg til en i klassen at jeg ikke egnet meg i en kajak, fordi jeg ikke liker å ha hodet under vann. Hun sa: Åja og så betenkt ut før hun mumlet: Det må jo være vanskelig å dusje. Og jeg stusset og tenkte at hun var en bokstavelig type mens jeg forklarte at jeg klarer å dusje. Det var ikke der det lå ;)

Klem Katrine

20. desember

Kjære mamma,

Jeg husker da du fortalte om arret på albuen din. Jeg var i alderen hvor jeg begynte såvidt å ri litt, og syntes at du også skulle være med. Du fortalte at du hadde falt av hesten en gang og skadet armen din. Og så ville du ikke ri mer. Det forstod til og med lille jeg, så jeg maste ikke noe mer på det. Akkurat som det at du ikke likte yoghurt. Det var absolutte sannheter for meg. Og det er trygt med noe absolutt når man er liten i en stadig omskiftende verden.

Klem Katrine

19. desember

Kjære mamma,

Jeg husker ikke akkurat hvor gammel jeg var, men det var i begynnelsen av 20-årene. Vi gikk en tur rundt i nabolaget på Hiltonåsen, kanskje med en hund, kanskje uten. Jeg hadde gått en stund og båret på vanskelige tanker, som jeg endelig fikk pratet om og løst opp i. Dét i seg selv var litt nytt, fordi jeg hadde lenge stengt meg inne og villet ha tankene mine for meg selv. Men, det helt nye som hendte på den turen var at du åpnet deg om dine tanker og følelser. Det hadde du aldri gjort før. Du spurte meg om råd. Jeg følte det som enda et steg mot det å bli ordentlig voksen, at den ultimate voksne (les: deg) ville snakke med meg på den måten. Og jeg tror det gav mersmak på å prate åpent om tanker og følelser, noe jeg gjør ofte både med venner, Cathrine og med deg.

Klem Katrine

18. desember

Kjære mamma,

Jeg har stemmer i hodet mitt. Det er mange ulike stemmer. Noen er små og kommer kun i helt spesielle situasjoner, andre er store og sterke og stadig vekk innom. Alle har opprinnelse i enkle beskjeder med gode løsninger. Og hvem er kilden til den største og mest fornuftige stemmen? Jo, det er deg. Som en rød tråd spilles stemmen din av inni meg gjennom dagen. En lang rettesnor som følger meg, eller jeg følger den, alt ettersom. Gjennom hele livet mitt har du tatt deg tid til å forklare meg hvordan jeg best kan løse oppgaver og utfordringer. Mange av de gangene har jeg stått på mitt med en tenårings overmot, og innsett idet du gikk at du hadde rett. Så har jeg gjort det på din måte likevel. Nå får jeg ikke så mange beskjeder lenger. Og stemmene i hodet mitt begynner å høres ut som meg selv. Når jeg gir min egen stemme videre til noen andre, og de kaller meg klok, tenker jeg: Jeg? Kanskje. Jeg har i alle fall en klok mamma.

17. desember

Kjære mamma,

Nå som det har vært vinterkaldt ute oppstår et fenomen som sender meg rett tilbake til et minne fra barndommen på Hildertunet. Lukten av ute når man kommer inn fra kulda. Den lukten minner meg alltid om å klemme deg i døra når du kom hjem. Det er liksom bare din lukt. Og jeg liker den veldig godt.

Klem Katrine

16. desember

Kjære mamma,

I år er vel det andre året jeg ikke får julekalender fra deg. Jeg husker da jeg "ble voksen" og ikke kunne forstå hvorfor det skulle forandre seg. Julekalender skulle jeg da ha? Og det fikk jeg, godt oppi tjueårene. Da jeg var liten hadde jeg ingen idé om hvor mye som lå bak en pakkekalender, og jeg ante ikke at du satt med det i skjul om kveldene. Det var så mye som skjulte seg i mørket den gangen. Jeg har mange minner om julekalender. Da jeg var liten fikk jeg små leker, senere godteri og nyttige ting og ord. Den kalenderen som kanskje betydde mest for meg var den du sendte meg med på Langedrag. Den gav meg et lys i en litt ensom og turbulent periode, og jeg satt stor pris på alle samtalene vi hadde på telefonen også. Jeg har selv prøvd meg på noen julekalendere gjennom årene, og selv om små pakker, løfter om massasje og juleaktiviteter er stas blir nok denne kalenderen min personlige favoritt.

Klem Katrine

15. desember

Kjære mamma,

Da jeg var liten hadde jeg korte bein. Mye kortere enn dine. Jeg gikk sakte og ble raskt sliten. En morgen skulle jeg være med deg på skolen, og jeg antar at du hadde små marginer når det kom til tiden det tok å flytte seg fra A til B. For å få meg opp i passende fart fra toget til høgskolen ba du meg om å hinkehoppe ved siden av deg. Det funka! Det ble til og med gøy å gå. Jeg husker følelsen av å fly ved siden av deg. Selv om jeg ikke hinkehopper så ofte lenger, så tenker jeg på det iblant når jeg går forbi Nationalteatret og ser for meg lille Katrine og lille Mamma som samarbeider gjennom skoledagen.

Klem Katrine

14. desember

Kjære mamma,

For to år siden kjørte vi Frøya ut til veterinær i Drammen og så bestemte du deg for å skjemme meg grådig bort med storhandling i Sandvika. Jeg husker så godt da vi stod i kassa på Gmax og du brøt ut at du syntes det var så moro å spandere på meg, bare kjøpe akkurat det jeg trengte. Skikkelig luksus for meg! Det var da jeg fikk min første Fjällrävenjakke, og siden da har garderoben økt med tre til. Plagg som varer og varer. Det året Ville fylte 30 år sa jeg til henne at siden hun har en mor som ikke helt funker, så skulle jeg ta henne med ut på shopping hvor hun kunne kjøpe seg vintertøy. Og selv om jeg ikke brukte like mange tusen som deg, så fikk jeg også den samme gode følelsen av å spandere noe nyttig på noen andre.

Klem Katrine

13. desember

Kjære mamma,

Det var en gang en 13 år gammel Katrine på ferie i Tyrkia. Uten å vite det skulle hun på denne badeferien bli utsatt for en litterær dannelsesreise og innviet i den voksne delen av litteraturen. Hun hadde lest ut sine egne ungdomsbøker under en parasoll på stranden, og kjedet seg. Så skjedde det. Du var ferdig med to av dine egne bøker, og med eller uten en tanke (hvem vet?) gav du dem til meg. Jeg ble helt bergtatt av hvordan ordene lekte med fantasien min og hvilke emner det var lov å skrive om, og har ikke sluttet å lese siden. Det var En lykkens datter og Ørkenblomsten. Bøker som fremdeles står i bokhylla mi. Resten av Allendes bøker står der også. Min absolutte favoritt. Og det er takket være deg.

Klem Katrine

12. desember

Kjære mamma,

Dette minnet er ikke ett minne, men gjentagende hendelser som samles opp til ett. Minnet om når mamma rydder og vasker. Da jeg var mindre bet jeg meg ikke merke i at husarbeid ble gjort i det hele tatt. Men, etterhvert la jeg merke til hvordan stemningen endret seg hjemme og i deg. Jeg tror det kan ha noe med utviklingen av en samvittighet. For den bet seg fast og knagde på meg når du begynte med husarbeid og jeg ikke gjorde det. Du hadde garantert behov for at jeg skulle hjelpe til, og jeg ville helst slippe. Du ble sånn effektiv i humøret, og jeg ble veldig veldig slapp inni meg. Jeg ville vel helst bare vekk, så jeg kunne slippe å kjenne på samvittigheten min. Jeg kan med glede meddele at alt er helt annerledes nå. Jeg er dronning over husarbeid, og kjenner det godt når det er på tide at noe gjøres. Blir i dårlig humør når ingenting er gjort. Blir veldig effektiv i kroppen når jeg setter igang. Litt som deg. Eller akkurat som deg, når sant skal sies.

Klem Katrine

11. desember

Kjære mamma,

I dag fikk jeg anledning til å bruke den morsomste setningen jeg noen sinne hadde hørt som 5-åring. Jeg satt på fanget ditt og du leste høyt fra fortellingen om hytteturen vi hadde vært på med barnehagen. Helt ut av det blå fant du på et ordspill, og det må ha vært første gang jeg forstod humoren i ordspill. Jeg lo. Du lo. Det var det morsomste jeg hadde hørt i mitt lille liv. Stol ikke på Inger, ta en krakk istedet. En setning jeg har gjentatt inni meg mange ganger siden da. Nå har det seg sånn at jeg har en Inger i klassen, og i dag sa jeg det høyt. Reprisen fikk ikke like god respons som fra en 5-årig meg, men jeg følte en personlig seier for at jeg endelig fikk brukt den. Jeg tror det øyeblikket, mitt første minne om humor, i stor grad har formet humoren jeg har endt opp med. Ordspill, orddelingsfeil og feilstavinger og -snakk på tavle og foran folk gir meg mang et uforstandig flir om munnen i de mest upassende settinger. Og alt startet med deg.

Klem Katrine

10. desember

Kjære mamma,

Lille Katrine og maten. Jeg leser iblant artikler om kresne barn og planlegger hvordan jeg skal oppdra mine egne barn til å spise alt mulig. Jeg husker godt hvordan det føles å være kresen, og jeg har fremdeles tydelige preferanser når det kommer til hva jeg spiser. Jeg tror nok matvegringen da jeg var liten handlet om mangel på kontroll som ble forverret av spisebordangst. Jeg husker en hendelse hvor jeg trodde jeg var lurere enn deg. Du skulle ha meg til å spise et par brødskiver med fløtepudding, som jeg jo likte, men bare ikke ville spise. Jeg fikk den vanlige "du må sitte ved bordet til du har spist opp" og så gikk du ut med søpla. Jeg satt en stund og vurderte om jeg skulle kaste skivene i søpla, men det var ingenting å gjemme dem under. Det jeg endte med å gjøre var å helt rolig slippe skivene ned fra kjøkkenverandaen. Nå. Tror du at du gikk på den, eller? Nei, nei og atter nei. Du sendte meg ut for å rydde opp før jeg fikk en times romarrest. Viser seg at alt jeg lurte dere med ble avslørt enten dere sa det til meg eller ei. Som den gangen Vibeke og jeg dyttet en hel banan nedi postkassa til Morten, eller jeg tok en 50-lapp fra pappa mens han nærmest så på, tok den med meg ut "for å hente posten" og kom inn igjen og påstod at jeg bare fant den der ute. Jeg trodde jeg var veldig lur. Heldigvis er jeg lurere nå. Og jeg er minst like flink som deg til å gjennomskue andre som prøver å lure meg. Men jeg er fremdeles veldig glad i å lure andre. Godlynt. For så å avsløre alt med et smil sekunder senere.

Klem Katrine

9. desember

Kjære mamma,

Familien var samlet i Larvik, og en morgen etter frokost på den overbygde verandaen oppdaget tante Bjørg at jeg hadde lus. Alle sammen måtte behandles, én etter én på en stol inne på det store badet. Vi kom hjem og måtte gjennom lusetiltakene der også. Mitt favorittlusetiltak var når du kjemmet etter lus. Jeg husker at vi satt ved vinduet i sofaen, og det var den gangen sofaen var vendt mot verandaen, og du viste meg hvordan lusene så ut. De var små, grå og jeg så for meg at de var lodne. Det var de jo ikke. For meg var de ikke engang ekle, vi bare delte hodebunn en liten stund. Helt siden da ba jeg støtt og stadig om at du skulle se etter lus, fordi jeg visste at da fikk jeg hårkos. Jeg var ikke lur nok til å forstå at du visste at jeg bare ville ha kos, og at jeg kunne bare spurt om det. Jeg har ikke hatt lus siden. Men hårkos er fremdeles den beste kosen.

Klem Katrine

8. desember

Kjære mamma,

Det var onsdag og du kom for å hente meg hjem til Dønskitoppen. Rett ved Snippebakken så du fryktelig lur ut og sa at du skulle vise meg noe. Vi kjørte forbi Bjørnegård skole og litt opp før du kjørte inn til siden og pekte på det hvite huset i Fjelltunveien og sa "Det huset har jeg kjøpt til oss". Akkurat den lille reisen der, mellom mine to hjem, hvor jeg plutselig fikk mammaen min tilbake, den har satt seg i meg. Det betydde at jeg kunne selv velge hvor jeg skulle være, og jeg kunne dra hjem til deg og hjem til pappa helt selv når som helst. Jeg er veldig glad for at du valgte Fjelltunveien, og valgte meg.

Klem Katrine

7. desember

Kjære mamma,

Det var en tid hvor alle beskjeder mellom hjem og skole måtte gå via meldingsboka. Jeg fikk kun beskjeder hjemmefra, og aldri noen fra skolen. Pappa eller du skrev en melding, og mens pappas skrift var hastig og kantete var din myk og søt og lettleselig. Jeg husker så godt at jeg syntes skriften din var så fin, og håpet at jeg en gang kunne skrive som deg. Jeg skriver nok fremdeles som en 5. klassing, men iblant når jeg virkelig prøver kan blokkbokstavene mine ligne på dine. Og det er godt nok.

Klem Katrine

6. desember

Kjære mamma,

Vi lyttet mye til Maj Britts 40 rareste, og jeg husker at det var en tid hvor jeg lyttet til musikk med en helt egen innlevelse. Det var en aktivitet i seg selv og ikke bare i bakgrunnen. En sommerdag gikk vi tur i Oslo sentrum og tok en pause ved fontenen på Youngstorget. Vi satt oss ned på en benk og så sa du at vi skulle gjøre som Maj Britt, og se på alle de rare folka. Jeg husker akkurat hvilken benk vi satt på, og tenker på det hver eneste gang jeg går forbi. Det er også en aktivitet i seg selv. Å se på folk. Og så virkelig se dem.

Klem Katrine

5. desember

Kjære mamma,

Jeg fikk hund av pappa da jeg var 12 år og fremdeles barnlig. Det gikk tre år og interessen forsvant. Dette vet jeg preget deg, fordi Cara ble nedprioritert og du måtte vitne det hver dag. En dag, i huset i Fjelltunveien, var Katrine og jeg i kjelleren. Du fikk nok av å se på Cara trenge oppmerksomhet, så du skrev den søteste lappen og sendte henne ned vindeltrappen til oss. Jeg ble sjarmert (godt jobba!) og vi gikk tur med henne. Lite visste jeg at jeg flere år senere skulle bli så sensitiv for hunders behov at jeg skulle ønske jeg hadde noen å sende lapper til som kunne ordne opp i hvert minste sørgmodige blikk og stille demonstransjon. Såh. Jeg nøyer meg med å holde min egen hund tilfreds, og sende unnskyldende tanker til Cara; hunden som fikk meg gjennom de vanskelige årene. Jeg har lært nå. Jeg gjør det riktig nå.

Klem Katrine

4. desember

Kjære mamma,

Du hadde vært på jobbreise og kom hjem med en stor pose skolekritt. Det var den typen med mintsmak som ikke var like god som Lakrifun, og vi hadde en halv kilo av dem. Du helte noen i en liten krukke med åpning på et par cm, som gjorde det litt arbeidsomt å få tak i dem, og man fikk kun tak i én om gangen. Du kjøpe Marie- og Jaffakjeks, ensartede og ikke så gode kjeks, og du sa du gjorde det med vilje. Da hadde vi noe i hus som var søtt, men ingen av oss likte det innmari godt. I kveld satt vi en liten jentegjeng og diskuterte alt snopet på bordet, og vi kom frem til at jeg var den eneste blant oss som kunne ha godteri hjemme uten å spise det opp. Det er fordi jeg er oppvokst med fri tilgang på halvgode snacks. Takkskalduha :)

Klem Katrine

3. desember

Kjære mamma,

Da jeg var liten hadde jeg gjentagende mareritt som kom et par ganger i året. De startet med en følelse i munnen idet jeg sovnet, som om hele munnen min var laget av tre. En kveld da vi bodde i Oslo våknet jeg fra et sånt mareritt og tuslet ut i stua hvor du satt og heklet eller strikket en liten jakke til Tussi. Et av flere kosedyr som fikk tøy i løpet av den sommeren. Jeg ble trygg igjen og du fulgte meg tilbake til senga. Det var siste gang jeg hadde det marerittet.

Klem Katrine

2. desember

Kjære mamma,

Vi var på hytteferie i Sandefjord da jeg var 14 år. Som vanlig var jeg en blanding av iver og uvilje og stengte meg stort sett inne med en av de tjue bøkene jeg hadde lånt på biblioteket i Larvik. Den sommeren diskuterte vi forskjellen på en hump og en dump, fordi veien til hytta hadde en av landets fåtallige fartsdumper. Men det jeg husker aller best, utenom Ericssonmobilens éne linje til tekstmeldinger, var at du ba meg ta bilde av de små, hverdagslige øyeblikkene. Det første bildet jeg tok var av deg idet jeg vekket deg en morgen. Nå har jeg lært meg å ta små mentale bilder av de samme øyeblikkene, og du hadde rett, det er de øyeblikkene som kjennes best i magen.

Klem Katrine

1. desember

Kjære mamma,

Du sa at du skulle tenke på om du trengte julekalender i år. Jeg håper du kom frem til at du ønsker deg en julekalender full av minnene til din yngste datter, for det er det du får.

Det første minnet jeg husker om deg er at jeg sitter på veggtilvegg-teppet i stua og hylgråter mens du plukker opp elefanten min og legger den helt oppå gamleskapet. Mari hadde nappet ut det ene øyet, og jeg var knust. Sannsynligvis gråt Hege også. Elefanten fikk aldri erstattet det øyet, men jeg har den fremdeles liggende i minnekisten min. Det er også det eneste minnet jeg har om den elefanten, men langt ifra det eneste om deg.

Klem Katrine