Kjære mamma,
Jeg fikk hund av pappa da jeg var 12 år og fremdeles barnlig. Det gikk tre år og interessen forsvant. Dette vet jeg preget deg, fordi Cara ble nedprioritert og du måtte vitne det hver dag. En dag, i huset i Fjelltunveien, var Katrine og jeg i kjelleren. Du fikk nok av å se på Cara trenge oppmerksomhet, så du skrev den søteste lappen og sendte henne ned vindeltrappen til oss. Jeg ble sjarmert (godt jobba!) og vi gikk tur med henne. Lite visste jeg at jeg flere år senere skulle bli så sensitiv for hunders behov at jeg skulle ønske jeg hadde noen å sende lapper til som kunne ordne opp i hvert minste sørgmodige blikk og stille demonstransjon. Såh. Jeg nøyer meg med å holde min egen hund tilfreds, og sende unnskyldende tanker til Cara; hunden som fikk meg gjennom de vanskelige årene. Jeg har lært nå. Jeg gjør det riktig nå.
Klem Katrine