Kjære mamma,
For 8-10 år siden var jeg midt i den mest idealistiske perioden i mitt liv, og det å skulle drive med noe godt var veldig viktig for meg. Jeg utfordret deg på det mens vi snakket om hva jeg ville bli. Du og pappa gav ulike råd, og midt i det satt jeg og tenkte at jeg ville vie livet mitt til noe utelukkende godt. Du hadde et perspektiv jeg fremdeles synes er spennende. Du snakket om hvordan det er noens jobb å lage de aller minste tingene. Det er noen som lager den lille pakningen mellom ledningen og dusjhodet, til og med noen som har designet den og bestemt både farge og materiale, kanskje også regnet på hvor mye trykk den tåler før den ødelegges. Og innenfor alt dette bittelille kunne enhver finne noe å drive med. Alt vi aldri tenker over er det noen som har lagt sjela si inn i for å lage. Hver minste del. Da du sa det til meg den gangen var tanken bare et lite frø, en kuriositet, som sakte men sikkert har etablert seg i meg. Nå produserer jeg selv småting folk bare bruker og ikke tenker noe over. Remmer, smygstoler og såler. Så da ble det min skjebne, da. De små tingene. Utelukkende gode ting.
Klem Katrine