Kjære mamma,
Vi var på hytteferie i Sandefjord da jeg var 14 år. Som vanlig var jeg en blanding av iver og uvilje og stengte meg stort sett inne med en av de tjue bøkene jeg hadde lånt på biblioteket i Larvik. Den sommeren diskuterte vi forskjellen på en hump og en dump, fordi veien til hytta hadde en av landets fåtallige fartsdumper. Men det jeg husker aller best, utenom Ericssonmobilens éne linje til tekstmeldinger, var at du ba meg ta bilde av de små, hverdagslige øyeblikkene. Det første bildet jeg tok var av deg idet jeg vekket deg en morgen. Nå har jeg lært meg å ta små mentale bilder av de samme øyeblikkene, og du hadde rett, det er de øyeblikkene som kjennes best i magen.
Klem Katrine