Kjære mamma,
Jeg husker da du fortalte om arret på albuen din. Jeg var i alderen hvor jeg begynte såvidt å ri litt, og syntes at du også skulle være med. Du fortalte at du hadde falt av hesten en gang og skadet armen din. Og så ville du ikke ri mer. Det forstod til og med lille jeg, så jeg maste ikke noe mer på det. Akkurat som det at du ikke likte yoghurt. Det var absolutte sannheter for meg. Og det er trygt med noe absolutt når man er liten i en stadig omskiftende verden.
Klem Katrine