Kjære mamma,
Lille Katrine og maten. Jeg leser iblant artikler om kresne barn og planlegger hvordan jeg skal oppdra mine egne barn til å spise alt mulig. Jeg husker godt hvordan det føles å være kresen, og jeg har fremdeles tydelige preferanser når det kommer til hva jeg spiser. Jeg tror nok matvegringen da jeg var liten handlet om mangel på kontroll som ble forverret av spisebordangst. Jeg husker en hendelse hvor jeg trodde jeg var lurere enn deg. Du skulle ha meg til å spise et par brødskiver med fløtepudding, som jeg jo likte, men bare ikke ville spise. Jeg fikk den vanlige "du må sitte ved bordet til du har spist opp" og så gikk du ut med søpla. Jeg satt en stund og vurderte om jeg skulle kaste skivene i søpla, men det var ingenting å gjemme dem under. Det jeg endte med å gjøre var å helt rolig slippe skivene ned fra kjøkkenverandaen. Nå. Tror du at du gikk på den, eller? Nei, nei og atter nei. Du sendte meg ut for å rydde opp før jeg fikk en times romarrest. Viser seg at alt jeg lurte dere med ble avslørt enten dere sa det til meg eller ei. Som den gangen Vibeke og jeg dyttet en hel banan nedi postkassa til Morten, eller jeg tok en 50-lapp fra pappa mens han nærmest så på, tok den med meg ut "for å hente posten" og kom inn igjen og påstod at jeg bare fant den der ute. Jeg trodde jeg var veldig lur. Heldigvis er jeg lurere nå. Og jeg er minst like flink som deg til å gjennomskue andre som prøver å lure meg. Men jeg er fremdeles veldig glad i å lure andre. Godlynt. For så å avsløre alt med et smil sekunder senere.
Klem Katrine